DANS:Nyheter

Danser i mørke rom

Tre venner drar på togtur i Europa, men bare to av dem kommer tilbake. I sin første roman skriver lyrikeren og danseren Janne-Camilla Lyster om sorgens kraft.

AV Veronica Karlsen
Publisert

Janne-Camilla Lyster har utmerket seg som både danser og koreograf. Men hun uttrykker seg også skriftlig. Hele seks diktsamlinger er det blitt, og nå er romandebuten her: «Mørke dyr» tematiserer sorg og vennskap, for å nevne noe.

– Hver gang jeg skriver, eller skaper en forestilling, føles det som om jeg aldri har gjort det før – som om jeg må begynne på nytt hver gang. Det er både vanskelig og overveldende – samtidig som det å måtte se alt som for første gang gir nye muligheter, forteller den nyslåtte romanforfatteren til NTB. Hun medgir at det kan føles skummelt å slippe sin første roman:

– En roman er på noen måter en større flate enn en diktsamling, i alle fall hva gjelder synlighet. Jeg er spent på mottakelsen, og håper boken får mange lesere – samtidig måtte den bli akkurat slik den er blitt. Det er en slags beskyttelse i dét, slår hun fast. Og bekrefter at romanskrivingen har gitt mersmak. 

– Med «Mørke dyr» har jeg oppdaget at jeg setter stor pris på mulighetene romanformen gir. Jeg har vel alltid tenkt at jeg skulle skrive i flere former og sjangre, og nå tror jeg at jeg kan si at det med stor sannsynlighet blir både flere diktsamlinger og romaner.

Store krefter

Med «Mørke dyr» slipper hun løs et hav av spørsmål om menneskers møte med sorg. Romandebuten beskrives som både vakker og urovekkende på en gang, der den følger en karakter etter at barndomsvenninnen hennes forsvinner. 

Når en viktig brikke blir borte, virker det inn på livet på så mange vis.

– Hun er i en stadig forflytning mellom nye land, byer og tilværelser. Det er en søken etter å komme vekk fra fortiden og samtidig nærmere livet, sier Lyster – som forteller at romanideen har vokst fram over tid. 

– Jeg har bare ventet på anledningen til å «grave den ut», forteller hun, og beskriver en roman som sneier innom både svik, lengsel, kunst og kjærlighet. Og ikke minst sorg og følelsen av blindhet man sitter igjen med når noen forsvinner sporløst fra verden. 

– Den handler om mellomrommene, glipene i tilværelsen; det å være på vei fra eller til. At livet består mest av disse, liksom usynlige etappene, utdyper hun. 

Et fremmed blikk

Lyster synes det beste med litteraturen, og hva den kan gjøre, er at den kan gi oss tilgang på verden og livet på overraskende og noen ganger sjokkerende måter. 

– Ens egne erfaringer og sanseopplevelser veves inn i et fremmed stykke stoff og gir, i beste fall, et nytt perspektiv, en ny opplevelse av hva det vil si å være et menneske. At en bok i tillegg har en egen kraft, og et driv som griper fatt i leseren, synes jeg er en stor fordel.

– Hvem tenker du denne boken passer for, Lyster?

– Da jeg skrev boken måtte jeg legge tanken om hvem som skulle lese, helt bort. Samtidig tror jeg at man alltid egentlig skriver for en ukjent, dem man ikke kjenner. Et slags fremmed blikk som kan merkes når man skriver. Og så, når boka er ferdig, går det opp for en at hvem som helst kan lese den. Det er både fint og skremmende. Nå tror jeg den passer for mange jeg kjenner – og forhåpentligvis mange jeg ikke kjenner.


FORSIDEN NÅ