BJØRNSTAD:Nyheter

Bjørnstad mistet friheten på nittitallet

– Friheten jeg hadde da jeg begynte på barndomsminnene fra «Sekstitallet» har jeg ikke lenger, sier Ketil Bjørnstad som nå slipper «Nittitallet» løs på leserne.

AV Gitte Johannessen
Publisert
Oppdatert:

– Friheten jeg hadde da jeg begynte på barndomsminnene fra «Sekstitallet» har jeg ikke lenger, sier Ketil Bjørnstad som nå slipper «Nittitallet» løs på leserne.

Romanserien «Verden som var min» har tatt veien fra det store sekstitallet og den lille familien, via det opprørske 70-tallet og de nære vennskapene, til jappetidens tiår med idealene som forsvant – og nå inn i det forlaget kaller «det grensesprengende tiåret». Men som satte grenser for Bjørnstad selv.

For når forfatteren beveger seg nærmere sanntid, må han legge andre bånd på seg enn da han sjøsatte eposets første bind i 2015.

– Den gangen var det eventyr og mennesker som nå er døde. I «Nittitallet» er de fleste nålevende, med unntak av noen store tap, som jeg også skriver om. Jeg har ingen dagbøker, men heldigvis almanakkene mine som hjelper meg å huske, for jeg skrev ned alle avtaler, sier Bjørnstad og understreker at utgangspunktet «hele veien er subjektivt».

Indre bilder viktigst

– Jeg skriver det jeg husker, slik jeg husker det. Og selv om de store, politiske begivenheter selvsagt må være riktig gjengitt, er det mine personlige minner om dem som former romanteksten.

Nittitallet er også da internett og verdensveven entrer bildet. Endret det noe i hans tilnærming?

– Jeg hadde aldri klart å skrive «Verden som var min»-bøkene hvis ikke de var oppfunnet. Hele veien kan jeg krysse informasjonsflommen og sammenligne reportasjer og artikler. Selv om jeg alltid har elsket de store leksikonutgavene, merker jeg at det må være et samspill med nye media. 

Når det gjelder de personlige tingene, har Bjørnstad altså sitt store arkiv, fra år til år. Men han medgir at han bruker det «forbausende lite».

– Kanskje er det fordi jeg ønsker å skrive denne historien i romanform, som skjønnlitteratur. Da er mine indre bilder av hva som skjedde de aller viktigste. Men det hender selvsagt at jeg må sjekke opp om alt er korrekt.

Fiskesuppe, ikke fotball-VM

– Husker du riktig, hukommelse er rare greier?

– Jeg tviler ikke så mye, men jeg må skjerpe meg ekstra, når det gjelder store saker som EU-kampen, Nygaard-attentatet og for den saks skyld også Fotball-VM i Frankrike, der Ole Paus og jeg selv gikk fra Norge-Brasil-kampen i pausen, fordi første omgang var så kjedelig, fordi Brasil allerede var kvalifisert og fordi vi hadde lyst på fiskesuppe! ler han i dag.

– Men det er også mange vage minner, det tror jeg vi alle har, og de kan utnyttes rent litterært, som poesi, undring eller som drømmer. Hva skjedde egentlig? Romanen har alltid vært intuisjonens venn.

Saken fortsetter under annonsen.

Brudd og ny kjærlighet

I «Nittitallet» tar også forholdet til henne han kaller «den andre» slutt. Inn kommer hans nye kjærlighet, kalt C. I møte med henne «prøver han å legge løgnene bak seg», heter det i omtalen. Bjørnstad sier til NTB at det er ingen hemmelighet at C. er Catharina Jacobsen, tidligere journalist og featuresjef i VG. Hun har ifølge ektemannen vært «generøs» hele veien.

– Likevel er hun en romanfigur, som meg selv, som Bjørnstad-gutten, i dette prosjektet. C. er en veldig privat person, i likhet med «den andre» som jeg levde med på Sandøya på sytti- og åttitallet. Det har vært viktig for meg å ikke gå over grensen til det private. Det er jo virkelighetslitteraturens store svøpe. Forfattere som sverter eller forråder ektefeller, kjærester og nære venner og ofrer dem på «den store kunstens alter» har jeg lite til overs for, sier Bjørnstad og mener «alle vet hvor grensen til det private og utleverende går». 

– Og hvis man ikke vet det, burde man i hvert fall ikke være forfatter. 

Nær spilleduell med Tellefsen

Når Ketil Bjørnstad blir bedt om å trekke frem de morsomste minnene fra nittitallet som han har gjenbesøket, trekker han frem noen av turene sammen med C. rundt i verden – og ovennevnte Fotball-VM med vennen Ole Paus.

– Det var også fantastisk å bli invitert hjem til den verdensberømte sex-forskeren og forfatteren Shere Hite i Paris for å drikke Fernet Branca, og jeg måtte ringe til C. i ren nød! 

– Og det vanskeligste å møte igjen?

– Selvsagt oppbruddet fra Sandøya, drukningsulykken der nede, Nygaard-saken og den harde EU-kampen i 1994, som splittet landet, selv om også den hadde sine underholdende elementer – som da jeg måtte spille Grieg med meningsmotstander Arve Tellefsen på direkte fjernsyn og vurderte å sette opp dobbelt tempo

Ferdig med anmelderne

Fra starten av «Verden som var min»-prosjektet var meningen å skrive om seks tiår, frem til 2020. Til NTB sa Bjørnstad i 2016 at da ville romansyklusen fange opp både barnets syn på foreldrene, frem til han kan skildre deres bortgang i 2010 og 2011 med litt avstand.

– Jeg er godt i gang med «Tyvetallet» allerede, sier Bjørnstad, som på spørsmål om han vil gjøre som Knausgård og skildre mottagelsen av første bok i det avsluttende bindet, svarer slik:

– Når det «Siste tiåret», som er tittelen på siste bok, må jeg huske at jeg brukte Hagefest-sekvensen i «Åttitallet» til å skrive om mobbekritikerne , disse eiendommelige unntakene i det fine, norske kritikerkorpset, de som ikke har skjønt sin rolle og som ingen, ikke engang redaktørene deres, passer på når de går over grensen. De som er verstingene i klassen.

Ketil Bjørnstad trekker pusten og sier hovedprosjektet hans er «å minnes med kjærlighet», og at han ikke finner noen grunn til å gjenta seg selv på dette punktet i bøkene som gjenstår.

– Det er viktigere å skrive om Libya-krigen, Donald Trump, Putin, NATO og Norges plass i verden. Hvem er vi egentlig, som nasjon? Hva vil vi, med politikken vår? Hvem tror vi at vi er? Det svaret leter jeg fortsatt etter.


FORSIDEN NÅ